Å gå med kroniske smerter kan ha sine utfordringer, men det er utrolig hva man lærer seg å leve med. Mange blir litt overraska når jeg sier jeg går med smerter 24 timer i døgnet og hvordan jeg da kan trene og gjøre alt jeg gjør. Men det er nettopp det som gjør at jeg "lever" greit med det. Jeg lever så normalt som mulig. Jeg har valgt å fokusere på alt jeg KAN gjøre, i stedet på alt jeg IKKE kan gjøre. For meg er trening den beste medisinen, og rett og slett helt nødvendig for meg. Ikke bare er det positivt for selve prolapsen, men også for kropp og sinn. Den store utfordringen er bare å se mine begrensninger når hodet vil mer enn hva kroppen egentlig tillater.
For ganske nøyaktig 4 år siden fikk jeg påvist 2 prolapser i ryggen. Jeg har nok ikke de mest intense smertene, men som jeg sier, jeg har daglige men levelige smerter. De er der 24 timer i døgnet, men noen dager er bedre enn andre og motsatt. Jeg tror jeg har prøvd ALT som finnes av behandlingsalternativer der ute, men ingenting har løst problemet foreløpig. Så da har jeg bare slått meg litt til ro med at jeg får leve så normalt som mulig og finne mine treningsformer som gir meg glede og som jeg kan gjøre. Spesielt styrketrening har blitt veldig viktig for meg, og også helt nødvendig. Det å styrke kjernemuskulaturen og trene muskelgruppene rundt prolapsen. I tillegg fokuserer jeg på å øke bevegeligheten i hofteleddsbøyerne og tøyer som regel alltid ut etter trening.
Det er selvfølgelig noen dager jeg har lyst å bare legge med under dyna igjen og be om at smertene forsvinner, men vet jeg ikke blir bedre av det. Så per dags dato har jeg aldri lagt meg ned på grunn av smertene, men det er bare ikke alle dager som blir som planlagt. Det har vært noen ganger jeg har store planer om å trene styrke og avslutte med en god intervalløkt, som heller har endt i en rolig gåtur. Og det er den beste medisinen for meg. Ut på tur i frisk luft. Da nullstiller jeg meg.
Beste medisinen. Her nullstiller jeg meg....
Mitt aller største problem er nok når jeg føler jeg er i en god periode så kommer konkurransemenneske frem i meg. Da har jeg lett for å ta i litt ekstra, enten om det er på styrketreningen eller løping. Jeg vet jo innerst inne at ikke løping på asfalt er det beste, men så tenker jeg og at det går nok så bra. Så må innrømme jeg fikk en liten nedtur nå i september.
Vi var en venninnegjeng som meldte oss på KK-mila. Det går bra tenkte jeg, ryggen er jo tålig god nå. Så hadde jeg noen løpeturer rett før for å bare se at ryggen tålte en mil på asfalt....det gjorde den altså ikke. Så da var det på den igjen med øvelser, uttøying og rolige økter.
Så ja, noen skuffelser og mye frustrasjon kommer innimellom, men stort sett går det veldig greit.
Jeg har som sagt valgt å fokusere på det jeg kan gjøre fremfor det jeg ikke kan gjøre, og heldigvis er det mest av det sistnevnte. Selvom det er vondt som fy å ta på en sokk, så kan jeg faktisk gjøre det meste. Jeg trener styrke, men har valgt å unnlate noen øvelser og tar heller flere repetisjoner og ikke for tungt. Jeg løper intervall, men holder meg til de korte og heller med litt stigning. Jeg varierer treningen og jeg inkluderer tøying. Etter mye prøving har jeg funnet det som funker for meg i det store og det hele.
Det viktigste for meg er uansett å bevare både treningsgleden og livskvaliteten, å se mulighetene, ikke begrensningene.
-Hege-